jeudi 1 mars 2012

Saint AUBIN d'ANGERS, évêque et confesseur


Miracle de Saint Aubin d'Angers, vers 1100, Paris, BNF


Saint Aubin d'Angers

Abbé de Tincillac puis évêque (+ 550)

ou Albin.

Évêque et confesseur. Originaire de Bretagne*, il fut d'abord abbé de Nantilly, près de Saumur. Il devint évêque d'Angers dont il est le patron céleste. Rayonnant de charité dans un monde barbare et cruel, il fut l'un des principaux promoteurs du troisième Concile d'Orléans, qui réforma l'Église franque avec une grande fermeté. Il sut se dresser devant l'injustice pour adoucir le sort des prisonniers et des malheureux. Il sut imposer le respect du mariage aux grands seigneurs qui, à l'époque mérovingienne, n'hésitaient pas à épouser leur sœur ou leur fille. Beaucoup d'évêques se taisaient par crainte. Il protesta et obtint gain de cause au Concile d'Orléans.

*un internaute nous signale que Saint Aubin est originaire de la commune de Languidic, plus proche de Lorient que de Vannes.

..."S'il était possible de connaître, parmi tant de vertus qu'il pratiqua dans sa vie nouvelle, quelle était sa vertu dominante, on dirait que ce fut la charité. Elle était, en effet, sans bornes pour les malheureux, pour les prisonniers, pour les malades, pour les pauvres, et souvent Dieu la récompensa par les plus frappants miracles. En voici un exemple: Le charitable pasteur se rendit un jour aux prisons de la ville pour en retirer une pauvre dame, poursuivie par ses créanciers. Devant le Saint, les gardiens s'écartent pour lui laisser passage; un seul veut lui refuser obstinément l'entrée; mais le Pontife souffle sur le visage de cet insolent, qui tombe mort à ses pieds; puis il va délivrer la prisonnière et payer ses dettes. (diocèse de Soissons, Laon et Saint-Quentin)

Un internaute nous signale: La collégiale de Guérande lui est dédiée, suite à l'apparition de saint Aubin, en cavalier blanc, qui mit en fuite les Normands.

...Notre ville garde une mémoire vivante de St Aubin avec l'épisode de l'invasion normande au Xe s. Prêts à capituler les guérandais invoquent St Aubin comme dernier secours. C'est ce que relate un des vitraux du XVIe... ici même, où St Aubin enverra un jeune cavalier blanc qui prendra la tête des troupes guérandaises, et mettra les normands en déroute... (Homélie du Père Bugel à l'occasion de la Saint Aubin)

À Angers, vers 550, saint Aubin, évêque. D'une grande austérité, il stigmatisa avec énergie les mariages incestueux, fréquents chez les nobles, et promut le troisième concile d'Orléans pour la rénovation de l'Église en Gaule.

SOURCE : https://nominis.cef.fr/contenus/fetes/1/3/2023/1-Mars-2023.html


Saint Aubin ou Albin, évêque

Originaire de la région de Vannes, Aubin fut d'abord moine près de Redon, près de Guérande, et en Poitou. En 504, il est élu abbé de Nantilly, près de Saumur. Il devint évêque d'Angers en 529, dont il est le saint patron. Rayonnant de charité dans un monde barbare et cruel, particulièrement dévoué pour les pauvres, les veuves et les orphelins, il rachète aussi plusieurs esclaves pour leur rendre la liberté. Il fut l'un des principaux promoteurs du troisième Concile d'Orléans, qui réforma l'Eglise franque avec une grande fermeté. Il sut se dresser devant l'injustice pour adoucir le sort des prisonniers et des malheureux et imposer le respect du mariage aux grands seigneurs qui, à l'époque mérovingienne, n'hésitaient pas à le profaner par des unions consanguines ou même incestueuses. Il meurt en 550.

SOURCE : http://www.paroisse-saint-aygulf.fr/index.php/prieres-et-liturgie/saints-par-mois/icalrepeat.detail/2015/03/01/13131/-/saint-aubin-ou-albin-eveque

SAINT AUBIN

Évêque d'Angers

(470-550)

Saint Aubin naquit au diocèse de Vannes. Son enfance, prévenue de toutes les grâces du Seigneur, fit présager sa sainteté future; il ne connut du jeune âge ni la légèreté, ni les défauts, et dès qu'il put marcher, ce fut pour aller à Dieu et Le prier à l'écart, loin du bruit, dans la compagnie des Anges.

De tels débuts montraient assez que le pieux Aubin n'était point fait pour le monde; au grand désespoir de sa noble famille, on le vit un jour quitter le foyer paternel et prendre le chemin du monastère. Là, ses veilles, ses jeûnes, ses oraisons l'élevèrent bientôt à une telle perfection, qu'il dépassait de beaucoup les plus anciens et les plus fervents religieux.

On admirait surtout son recueillement continuel. Ses yeux ne s'ouvraient que pour Dieu; dans le monastère, il ignorait ce qui se passait autour de lui, et au dehors, quand il devait sortir, il se faisait dans son coeur une délicieuse retraite, où il continuait ses entretiens célestes.

Un jour, l'abbé du monastère l'envoya dans un village voisin. Pendant qu'il s'acquittait de sa mission, il tomba, sur la maison où il était venu, une telle quantité de pluie, que le toit s'entr'ouvrit et que toutes les personnes présentes furent trempées: Aubin seul, à l'admiration de tous, fut épargné; il ne tomba pas sur lui une goutte d'eau.

Abbé du monastère à trente-cinq ans, il fit revivre parmi ses frères la ferveur des premiers temps et les amena, par sa douceur et son exemple, à une perfection rare, même dans les plus austères couvents.

Mais l'évêque d'Angers étant venu à mourir, le clergé et le peuple de ce diocèse, auxquels était parvenu le renom de la sainteté d'Aubin, l'élurent unanimement, et il dut courber ses épaules sous le lourd fardeau de l'épiscopat.

S'il était possible de connaître, parmi tant de vertus qu'il pratiqua dans sa vie nouvelle, quelle était sa vertu dominante, on dirait que ce fut la charité. Elle était, en effet, sans bornes pour les malheureux, pour les prisonniers, pour les malades, pour les pauvres, et souvent Dieu la récompensa par les plus frappants miracles. En voici un exemple: Le charitable pasteur se rendit un jour aux prisons de la ville pour en retirer une pauvre dame, poursuivie par ses créanciers. Devant le Saint, les gardiens s'écartent pour lui laisser passage; un seul veut lui refuser obstinément l'entrée; mais le Pontife souffle sur le visage de cet insolent, qui tombe mort à ses pieds; puis il va délivrer la prisonnière et payer ses dettes.

Abbé L. Jaud, Vie des Saints pour tous les jours de l'année, Tours, Mame, 1950.

SOURCE : http://magnificat.ca/cal/fr/saints/saint_aubin.html

Saint Aubin

Évêque d’Angers (470-550)

Saint Aubin naquit au diocèse de Vannes. Son enfance, prévenue de toutes les grâces du Seigneur, fit présager sa sainteté future ; il ne connut du jeune âge ni la légèreté, ni les défauts, et dès qu’il put marcher, ce fut pour aller à Dieu et Le prier à l’écart, loin du bruit, dans la compagnie des Anges.

De tels débuts montraient assez que le pieux Aubin n’était point fait pour le monde ; au grand désespoir de sa noble famille, on le vit un jour quitter le foyer paternel et prendre le chemin du monastère. Là, ses veilles, ses jeûnes, ses oraisons l’élevèrent bientôt à une telle perfection, qu’il dépassait de beaucoup les plus anciens et les plus fervents religieux.

On admirait surtout son recueillement continuel. Ses yeux ne s’ouvraient que pour Dieu ; dans le monastère, il ignorait ce qui se passait autour de lui, et au dehors, quand il devait sortir, il se faisait dans son coeur une délicieuse retraite, où il continuait ses entretiens célestes.

Un jour, l’abbé du monastère l’envoya dans un village voisin. Pendant qu’il s’acquittait de sa mission, il tomba, sur la maison où il était venu, une telle quantité de pluie, que le toit s’entr’ouvrit et que toutes les personnes présentes furent trempées : Aubin seul, à l’admiration de tous, fut épargné ; il ne tomba pas sur lui une goutte d’eau.

Abbé du monastère à trente-cinq ans, il fit revivre parmi ses frères la ferveur des premiers temps et les amena, par sa douceur et son exemple, à une perfection rare, même dans les plus austères couvents.

Mais l’évêque d’Angers étant venu à mourir, le clergé et le peuple de ce diocèse, auxquels était parvenu le renom de la sainteté d’Aubin, l’élurent unanimement, et il dut courber ses épaules sous le lourd fardeau de l’épiscopat.

S’il était possible de connaître, parmi tant de vertus qu’il pratiqua dans sa vie nouvelle, quelle était sa vertu dominante, on dirait que ce fut la charité. Elle était, en effet, sans bornes pour les malheureux, pour les prisonniers, pour les malades, pour les pauvres, et souvent Dieu la récompensa par les plus frappants miracles. En voici un exemple :

Le charitable pasteur se rendit un jour aux prisons de la ville pour en retirer une pauvre dame, poursuivie par ses créanciers. Devant le Saint, les gardiens s’écartent pour lui laisser passage ; un seul veut lui refuser obstinément l’entrée ; mais le Pontife souffle sur le visage de cet insolent, qui tombe mort à ses pieds ; puis il va délivrer la prisonnière et payer ses dettes.

SOURCE : http://viechretienne.catholique.org/saints/819-saint-aubin


Saint Albinus of Angers

Also known as

Aubin of Angers

Memorial

1 March

Profile

Born to a noble family of Brittany. Pious childMonk from his mid-20’s into his 60’s at Timcillac, which later renamed itself Saint Aubin‘s in his honour. Abbot for 25 years, beginning in 504Bishop of the diocese of AngersFrance from c.529. His episcopacy was known for his charity to the poorwidows and orphans, for his ransoming of slaves from their owners, his personal holiness, and the miracles he worked.

Custom of the day permitted consanguinary marriage. Albinus decried this as incest, and fought against it, making enemies in many powerful families who practiced it. He called councils at Orleans in 538 and 541, both of which condemned this and other morals offenses.

Legend says that when he visited Etheria, a woman imprisoned by King Childebert for bad debts, the woman threw herself at Albinus’ feet, and pled for help. A guard made a move to strike her, but Albinus breathed in the man’s face, and he fell dead. Etheria was soon released.

Another time Augin passed a prison tower in Angers, and heard the cries and moans of badly treated prisoners. He pled with the local magistrate for their release, but was refused. He returned to the tower and prayed in front of it; after several hours, a landslide brought down part of the tower, the prisoners escaped, followed Albinus to the church of Saint Maurichies, reformed their ways, and became model citizens and Christians.

The abbey of Saint Aubin in Angers was erected in his memory.

Born

469 at VannesBrittanyFrance

Died

1 March 549 of natural causes

relics at the Cathedral of Saint Germanus in ParisFrance

Canonized

Pre-Congregation

Patronage

sick children

against blindness

against pertussis or whooping cough

against pirate attacks

Saint-AubinBelgium

Additional Information

Book of Saints, by the Monks of Ramsgate

Golden Legend

Lives of the Saints, by Father Alban Butler

Pictorial Lives of the Saints

Roman Martyrology1914 edition

Saints of the Order of Saint Benedict, by Father Aegedius Ranbeck, O.S.B.

books

Dictionary of Saints, by John Delaney

Lives of the Saints, by Sabine Baring-Gould

Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints

other sites in english

Catholic Culture

Catholic Online

Catholic Online

Celtic Saints

John Dillon

Regina Magazine

Wikipedia

images

Santi e Beati

Wikimedia Commons

webseiten auf deutsch

Ökumenisches Heiligenlexikon

Wikipedia

sitios en español

Directorio Franciscano

Martirologio Romano2001 edición

Wikipedia

sites en français

L’Eglise catholique dans l’Aisne

Wikipedia

fonti in italiano

Santi e Beati

Wikipedia

websites in nederlandse

Heiligen

Wikipedia

nettsteder i norsk

Den katolske kirke

sites em português

Wikipedia

spletne strani v slovenšcini

Svetniki

MLA Citation

“Saint Albinus of Angers“. CatholicSaints.Info. 2 November 2021. Web. 1 March 2023. <https://catholicsaints.info/saint-albinus-of-angers/>

SOURCE : https://catholicsaints.info/saint-albinus-of-angers/

H. Albinus van Angers S. Albinus. Episcopus et Confessor, ca. 1635


Saint Albinus, Bishop of Angers, Confessor

He was of an ancient and noble family in Brittany, and from his childhood was fervent in every exercise of piety. He ardently sighed after the happiness which a devout soul finds in being perfectly disengaged from all earthly things. Having embraced the monastic state at Cincillac, called afterwards Tintillant, a place somewhere near Angers, he shone a perfect model of virtue, especially of prayer, watching, universal mortification of the senses, and obedience, living as if in all things he had been without any will of his own, and his soul seemed so perfectly governed by the Spirit of Christ as to live only for him. At the age of thirty-five years, he was chosen abbot, in 504, and twenty-five years afterwards, bishop of Angers. He everywhere restored discipline, being inflamed with a holy zeal for the honor of God. His dignity seemed to make no alteration either in his mortifications, or in the constant recollection of his soul. Honored by all the world, even by kings, he was never affected with vanity. Powerful in works and miracles, he looked upon himself as the most unworthy and most unprofitable among the servants of God, and had no other ambition than to appear such in the eyes of others, as he was in those of his own humility. By his courage in maintaining the law of God and the canons of the church, he showed that true greatness of soul is founded in the most sincere humility. In the third council of Orleans, in 538, he procured the thirtieth canon of the council of Epaoue to be revived, by which those are declared excommunicated who presume to contract incestuous marriages in the first or second degree of consanguinity or affinity. He died on the 1st of March, in 549. His relics were taken up and enshrined by Saint Germanus of Paris, and a council of bishops, with Eutropius, the saint’s successor, at Angers, in 556; and the most considerable part still remains in the church of the famous abbey of Saint Albinus at Angers, built upon the spot where he was buried, by king Childebert, a little before his relics were enshrined. Many churches in France, and several monasteries and villages, bear his name. He was honored by many miracles, both in his life-time and after his death. Several are related in his life written by Fortunatus, bishop of Poitiers, who came to Angers to celebrate his festival seven years after his decease; also by Saint Gregory of Tours.

Father Alban Butler. “Siant Albinus, Bishop of Angers, Confessor”. Lives of the Fathers, Martyrs, and Principal Saints, 1866. Saints.SQPN.com. 30 July 2012. Web. 1 March 2013. http://saints.sqpn.com/butlers-lives-of-the-saints-saint-albinus-bishop-of-angers-confessor/

SOURCE : http://saints.sqpn.com/butlers-lives-of-the-saints-saint-albinus-bishop-of-angers-confessor/

Here followeth the Life of Saint Albine.

Saint Albine was born of noble lineage in the parts of Italy.

In his childhood he loved and served God ententively and with so great will that he left both his father and his mother, his parents and friends, land, and all worldly riches, and became a monk in an abbey, called in Latin Tincillacensis Monasterium, where he ne did show of his noblesse, but only the good conditions. He was humble and serviceable unto all, and was ever in continual prayers and replenished with all virtues, ready and apparelled to flee and eschew all vices. When Saint Albine came to the age of thirty years he was made abbot of the same abbey, which he governed both temporally and spiritually by the space of five-and-twenty years, so that our Lord was at all times well and devoutly served, and all goods temporal daily grew there. The bishop of Angers died that time, and then this holy Saint Albine, by the grace and will of our Lord, and by the common and concordable assent of all the chapter, was promoted to the dignity of bishop there, whereas he was afterwards known so perfect and so charitable that doubtless his promotion was cause of the salvation of many souls.

A woman there was in the city of Angiers which had her hands as lame and counterfeited for cause of a sickness that men called the gout, wherewith she was sore vexed. And she made her prayer and demanded help of the saint, and soon she was holpen and relieved from that sickness only by that he handled three times her hands.

And on a time as Saint Albine went through a town within his diocese, he saw the father and mother weeping over their child dead, took on them pity, made his prayer unto our Lord, and suddenly their child was raised to life. Item a blind man demanded help of Saint Albine, and the Albine holy bishop made the sign of the cross over him, and anon he was enlumined again. Item as Saint Albine did pass on a time before the prison house at Angers, the prisoners cried and besought him for help. The holy bishop having on them great compassion went unto the bailey and prayed him for them, but nought availed there his prayer, wherefore he went to his church, and soon after, his prayer made to God, kneeling before the high altar, a great part of the prison wall fell down and so escaped every prisoner there.

A woman vexed with a wicked spirit was brought before this holy bishop, and as soon as the enemy perceived the holy man, he put himself into the woman’s eye in form of a little whelk, red as any blood, to whom Saint Albine, making the sign of the cross said: Thou wicked spirit, thou shalt not destroy the eye which thou madest not nor canst make. And anon the same little whelk began to bleed as one had slimed it. The enemy then went from her, which in good health was left and of her wit restored.

After our English tongue, Albinus is as much for to say as primo: as he was white, quia albinus dicitur quasi albus, and thus this holy saint was all white by purity of clean living. Secundo: as he that in himself hath bounty or goodness: sic albinus dicitur quasi bonus, and verily this holy bishop was good. Tercio: as he that by vigour or force flyeth to the spiritually: sic albinus dicitur alias binas habens, that is to wit, hope and faith, therewith this holy saint was replenished.

It is read that Saint Albine had two wives, that is to wit two nurses, which did nourish him, whereof the process or tale is such. Saint Albine Iying in his cradle was left alone, doubting none inconvenience, in a garden, and a she-wolf came and ravished the child and bare it into the fields. Tvvo maidens then passed that way, perceived the child, and came thither as he lay on the earth, and having pity on him, one of them said: Would to God I had milk to foster thee withal, and these words thus said, she saw her paps that grew, rose up and were filled with milk. She then took the child and gave him suck. Semblably said and prayed the other maid, and anon she had milk as her fellow had, and so they two nourished the holy child Albine.

It happed on a time that the Normans in great number of men of arms came into the country where the holy corpse of Saint Albine rested, and the people there, so sore they travailled that they,ne wist where to become and flee. And a man armed all in white came among the said people and said: Why doubt you to saute and befight your enemy so that ye have Saint Albine to your help and defence? And that said he vanished away. Wherefore the people took courage and armed them and went against their enemies and discomfited them. S Albine was buried at Angers, and when his successor would have translated him into a greater chapel in the presence of Saint Germain and many other more, came thither four men counterfaited and lame in all their members, also two blind men which all six were there by the merits of S Albine relieved into their good health, that is to wit, the counterfaited redressed of their members, and the blind enlumined. This holy saint Albine was bishop of Angers by the space of twenty years and six months, whose soul took his siege in paradise the year of his nativity four score, thereas by the merits of him may lead us the Father the Son and the Holy Ghost. Amen.

SOURCE : http://saints.sqpn.com/golden-legend-saint-albine/

St. Albinus of Angers, Bishop

(Aubin)

1 March

Born in Vannes, Brittany, France; died c. 554. Here is another saint of whose childhood we know next to nothing, except that he was of Irish and English descent and lived in Brittany. He comes out of the unknown and enters, as it were, another unknown--for after renouncing the fortune of his father, he enters the cloistered life, giving himself to prayer and silence and solitude.

At the age of 35, he was abbot of Tincillac Monastery near Angers. The stories that come down to us show one thing quite clearly: He is a man who detests anything that is adulterated, whether it be the Rule of St. Benedict, the sacraments of the Christian faith, or the human body. We might say of him that his mouth never lost its taste for spring water.

In 529 the people of Angers succeeded in having Albinus chosen as their bishop, not so much because they respected his concern for their faith but because they knew his upright character would protect them well against the civil and military authorities. These people knew how to pick someone to protect their interests.

Albinus soon came into conflict with Childebert, the son of Clovis. A certain noble lady named Etheria, unable to pay her debts, was thrown into prison, and called for her bishop to visit her. Bishops like Albinus have the sacraments in their blood, in their muscles, in their hands, in their mouths, in their very gestures; so that when Etheria and Albinus were attacked by one of the guards, Albinus simply blew a puff of breath upon the guard who (tradition says) died upon the spot.

If the story is true, or even if it were untrue but believed in locally, it is not hard to understand how the authority and fear of Albinus spread rapidly throughout the territory, or to explain why the creditors cancelled the debts of all prisoners at the simple suggestion of the new bishop.

Albinus's next project was to release all the prisoners from another jail at Angers, not that he failed to recognise the inmates were criminals rather than gentle lambs, but because he lost faith in the prison system, at least the one in his see.

He went to the judge and requested amnesty; but when he was refused, he convoked a huge gathering of his flock about the prison, led everyone in prayer until a huge stone was released, which plunged through the walls of the jail. Out came the prisoners, like water through a spout, to be led to the bishop's church where they were busy with prayers and promises of amendment through the night.

No biographer has ever suggested that these prisoners to a man were converted into saints, but the bishop no doubt believed their release was considerably better than the brutality of prison life in those days.

Albinus convoked local councils, reformed his church, fought abuses in civil and ecclesiastical marriage laws, and opposed errors of faith. He took a prominent role in the third council of Orleans in 538. His popularity is beyond dispute as is shown by the very number of towns named for him. Legend reports that whole villages were converted and baptized together as a result of his preaching.

Albinus did not die a martyr, rather his body simply wore out. The abbey of Saint-Aubin in Angers was erected in his memory. Saint-Aubin de Moeslain (Haute Marne) is even today a popular place of pilgrimage (BenedictinesEncyclopaedia).

In art, St. Albinus is portrayed as a blind bishop. He is venerated at Angers, Brittany, Haute Marne, and is invoked for children in danger of death (Roeder).

SOURCE : https://celticsaints.org/2014/0301d.html

Saint Albino. Colour photogravure, 1898.


Sant' Albino di Angers Vescovo

1 marzo

Vannes, Francia, verso il 496 - 1 marzo 550

Vescovo di Angers tra il 529 e il 550, è ricordato proprio per il suo impegno riformatore dentro la Chiesa ma anche per i numerosi richiami e le critiche ai costumi moralmente discutibili dei membri della nobiltà, soprattutto nell'ambito matrimoniale. Era nato verso il 469 a Vannes e aveva scelto la vita da monaco; nel 504 diventò abate facendosi notare per la testimonianza di vita cristiana. Fu il popolo stesso, vincendo le sue resistenze, che lo volle come vescovo di Angers. Partecipò ai Concili di Orléans che tra il 538 e il 549 regolarono diversi aspetti fondamentali della Chiesa dei Franchi.È ricordato come difensore dei poveri e dei prigionieri. Inoltre richiamò i signori merovingi al rispetto del vincolo matrimoniale. Morì il 1 marzo 550.

Etimologia: Albino = bianco, dal latino

Emblema: Bastone pastorale

Martirologio Romano: Ad Angers nella Gallia lugdunense, ora in Francia, sant’Albino, vescovo, che biasimò con forza i costumi superbi dei potenti e con impegno promosse il III Concilio di Orléans per il rinnovamento della Chiesa.

Nato verso il 469 a Vannes da nobile famiglia, fu monaco e quindi (504) abate a Tincillac (o Cincillac), da identificarsi con N. S. di Nantilly a Samour o a Théhillac, presso Guérande. Per circa venticinque anni Albino resse santamente l'abbazia, e la fama delle sue virtù ebbe rapida diffusione tanto che nel 529 fu eletto, per desiderio popolare e nonostante le sue resistenze, vescovo di Angers. Lottò particolarmente contro i matrimoni incestuosi, frequenti tra i nobili, partecipando attivamente ai Concili d'Orléans del 538 e del 541 mentre si fece rappresentare dall'abate Sapaudo in quello del 549. Il suo energico atteggiamento gli procurò minacce di morte e contrasti con gli altri vescovi, ma dall'approvazione di s. Cesario trasse nuova lena per proseguire nella sua difficile e pericolosa opera moralizzatrice. Morì il 1° marzo 550 ad Angers e fu sepolto nella chiesa di St. Pierre d'Angers; ma già nel 556 gli fu dedicata una chiesa nella cui cripta le sue spoglie vennero traslate.

Presso la chiesa sorse immediatamente un'abbazia (il cui primo abate fu, forse, Sapaudo) e in essa il corpo di Albino trovò definitiva sistemazione nel 1126. Da Gregorio di Tours sappiamo che già ai suoi tempi il culto di s. Albino era oltremodo diffuso; in seguito si estese in Germania, in Inghilterra e in Polonia, facendo di Albino uno dei santi più popolari del Medio Evo. La sua festa cade il 1° marzo.

Autore: Charles Lefebvre

SOURCE : https://www.santiebeati.it/dettaglio/43350

Den hellige Albinus av Angers (~469-550)

Minnedag: 1. mars

Den hellige Albinus (fr: Aubin) ble født rundt 469 nær landsbyen Languidic, ikke langt fra Vannes i Bretagne i Nordvest-Frankrike. Han kom fra en rik gallo-romansk adelsfamilie (andre kilder beskriver familien som av irsk eller engelsk opphav). Han var et fromt barn, og som ung mann bestemte han seg for å bli munk, selv om familien var mot dette. Vi vet ikke hvordan han ble kristen, for denne delen av Gallia hadde akkurat akseptert den nye religionen og den store romerske byen Vannes hadde først nylig fått sin første biskop. I løpet av sitt lange liv så Albanus område endres fra en provins i det romerske imperiet til å bli en del av det frankiske kongeriket. Samtidig levde og virket han på grensen til keltisk Bretagne, så han levde under innflytelse fra tre kulturer.

Da Albinus var midt i tyveårene, ga han avkall på sin fars formue, forlot sitt komfortable hjem i Bretagne og ble munk i nærliggende Tincillac (Tincillacense, Cincillac, Tintillac), som ikke lenger finnes, men som er identifisert som Vår Frue av Nantilly i Saumur eller i Théhillac nær Guérande. Klosteret må ha vært en liten samling av små bygninger med et kapell og individuelle celler. Albinus fikk håret klippet til en munks tonsur og fikk sitt latinske klosternavn Albinus. I klosteret levde han et strengt liv av selvfornektelse, med lange perioder i bønn og hyppig faste, og han ble høyt elsket og respektert av de andre munkene.

I 504 ble den 35-årige Albinus valgt til abbed i sitt kloster, og i rundt 25 år presiderte han der. Han arbeidet hardt for å forbedre kommunitetsånden og sine munkers åndelige disiplin. Mens han var i klosteret, feide hærene til de erobrende frankerne over Frankrike, og Albinus sluttet seg nok til de vidt spredte bønnene om den hedenske kong Klodvigs omvendelse. Kongen ble døpt i 496.

Ryktet om Albinus' dyder spredte seg raskt, og i 529 sendte innbyggerne i Angers i Vest-Frankrike en delegasjon til ham for å be ham om å bli deres biskop. Folkets viktigste motiv for dette valget var at de visste at hans rettskafne karakter ville beskytte dem godt mot de sivile og militære myndighetene. Han tok meget motvillig imot valget, og i en alder av seksti år forlot han sitt fredelige kloster til fordel for det travle livet i byen Angers. Biskop Laud av Coutances var en venn av Albinus og kom sørover til Angers til konsekrasjonen.

I Angers bodde han i bispegården sammen med flere andre prester ved siden av den høye bymuren. Han hadde en stor basilika å administrere, flere mindre kirker og et baptisterium (dåpskapell), og i tillegg hadde han ansvaret for prestene i landsbyer i hele bispedømmet. Biskop Albinus var høyt elsket av innbyggerne i Angers. Han var en glimrende lærer av de store kristne sannheter, og han underviste folket hver dag. Han viste stor sjenerøsitet overfor de syke og fattige, brukte bispedømmets midler til å kjøpe fri slaver når det var mulig og tok seg av dem. Han deltok aktivt på konsilet i Orléans i 538 etter at han hadde reist til Paris for å be kong Kildebert av Paris (511-58), sønn av kong Klodvig, om tillatelse til at det kunne holdes. Han deltok også på konsilet i Orléans i 541, men måtte la seg representere av abbed Sapaudo på konsilet i 549.

Han kjempet spesielt mot de incestuøse ekteskapene som var vanlige blant adelen. Han kom snart i konflikt med kong Kildebert. Hans energiske holdning førte til drapstrusler og uoverensstemmelser med de andre biskopene, for sørgelig nok var mange biskoper på denne tiden korrupte og lite åndelige menn. Men anerkjennelsen fra den hellige erkebiskop Caesarius av Arles ga Albinus ny energi til å fortsette sitt vanskelige og farlige arbeid med å preke moral. Selv om han var en gammel mann, reiste han de 65 milene til Arles i Sør-Frankrike sammen med sin venn Leobin, som omtrent på denne tiden ble utnevnt til biskop av Chartres. Ellers finnes det få opplysninger om Albinus. Allerede mens han levde var han kjent som undergjører.

Tradisjonen forteller at Albinus hjalp alle i nød og brukte bispedømmets midler til å kjøpe fri gisler fra sjørøvere. En annen tradisjon forteller om hvordan han hjalp en viss adelskvinne ved navn Etheria (Etherie) fra Douille nær Angers.

Legenden forteller at Etheria var satt i fengsel av kong Kildebert på grunn av stor gjeld, og hun sendte da bud etter sin biskop for å besøke henne. Da han kom til fengselet, kastet hun seg for hans føtter og tryglet om hjelp. En vakt styrtet da til for å slå henne, men Albinus pustet i mannens ansikt, og han falt død om. Etheria ble snart løslatt.

En annen gang passerte han et fangetårn i Angers og hørte skrik og stønn fra fanger som ble mishandlet. Han anmodet da den lokale dommeren om at de ble løslatt, men dette ble avslått. Han vendte da tilbake til tårnet og ba foran det, og etter flere timer raste deler av tårnet sammen. Fangene slapp fri, fulgte Albinus til kirken Saint-Maurichies, forandret sitt liv og ble mønsterborgere og kristne.

Albinus døde den 1. mars 550 (kilden Benedictines skriver rundt 554) i Angers og ble gravlagt i kirken Saint-Pierre der. Men allerede i 556 ble en kirke viet til ham, og hans jordiske rester ble overført til krypten der. Nær denne kirken ble klosteret Saint-Aubin straks bygd, og den første abbeden var kanskje før nevnte Sapaudo, og her fant Albinus' relikvier sitt endelige hvilested i 1126. Saint-Aubin de Moeslain i Haute Marne er fremdeles et populært valfartsmål. Relikvier finnes også i katedralen Saint-Germain i Paris.

Albinus var en populær helgen som ved sin forbønn hjalp de fattige, vekket opp døde og helbredet blinde på underfullt vis. Han påkalles for barn i livsfare. Den hellige Venantius Fortunatus (ca 530-600), skrev en biografi om Albinus som er nær samtidig, og siden den også er skrevet av en anerkjent forfatter, er den mer pålitelig enn mange av biografiene om tidlige helgener.

Fra den hellige Gregor av Tours vet vi at allerede på hans tid var Albinus' kult spredt vidt omkring på grunn av disse miraklene. Senere spredte den seg til Tyskland, England og Polen, noe som gjorde Albinus til en av de mest populære helgenene i middelalderen. Kirker ble viet til ham over hele kontinentet så langt som til Polen, og han ble noen ganger sett på som skytshelgen for beskyttelse mot sjørøverangrep. Dette kan ha vært basert på tradisjonen at han kjøpte tilbake sognebarn som hadde blitt tatt til fange av sjørøvere når de seilte om Loire.

Senere ble tradisjonen styrket av et mirakel nedskrevet på 900-tallet, da den beleirede byen Guérande nær munningen av Loire ba til Albanus om hjelp og fant deres angripere beseiret på mirakuløst vis. I middelalderen skrev Nicholas Belfort en beskrivelse av mirakler som var skjedd ved Albinus' grav etter år 1000. Belfort var en regelbundet kannik i klosteret St. Johannes Døperen ved byen Soissons. På denne måten økte hans berømmelse og mange landsbyer ved kysten valgte Albinus til sin skytshelgen. Dette er trolig grunnen til at Saint-Aubin på Jersey er oppkalt etter ham og bevarer navnet på et gammelt kapell som for lengst er forsvunnet.

Hans minnedag er dødsdagen 1. mars, og hans navn står i Martyrologium Romanum. Han fremstilles som en biskop som helbreder blinde.

Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Bunson, Kaas, Gorys, Dammer/Adam, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, celt-saints, en.wikipedia.org, societe-jersiaise.org, kirchensite.de - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden - Opprettet: 2004-04-05 20:06 - Sist oppdatert: 2007-07-24 20:54

SOURCE : http://www.katolsk.no/biografier/historisk/aangers

Albinus (ook Aubin) van Angers, Frankrijk; 9e bisschop; † 550.

Feest  1 & 2 maart.

Saint Aubin werd in 469 geboren te Vannes, Bretagne. Zijn ouders waren van Angelsaksische afkomst. Nog als jongen trad hij toe tot het klooster Cincillac, ook wel genoemd Tintillane; dit lag in de omgeving van Angers. Op vijfendertigjarige leeftijd werd hij tot abt gekozen. Deze functie zou hij vijfentwintig jaar lang op inspirerende wijze hebben bekleed. Vervolgens werd hij in 529 door de bevolking van de stad gevraagd hun bisschop te worden. Ondanks zijn verweer wisten ze hem zover te krijgen. Hij werd gewijd in het bijzijn van de bisschoppen Lô van Coutances († 568; feest 22 september), Victor II van Le Mans en Marcus van Nantes († 6e eeuw; feest 25 december). Zijn liefdadigheid, zijn verstorven levenswijze en de wonderen die hij wist te verrichten, waren toen al wijd en zijn bekend. Ieder herinnerde zich nog hoe hij vanuit zijn geloof dat de mens in wezen goed is, gevangenen uit hun kerkers had bevrijd. In ruil daarvoor moesten zij zweren bij de heilige Maurille (of Maurilius: † 437; feest 13 september), de populaire heilige bisschop van Angers uit vroeger eeuwen, hun leven te beteren en niet meer te zondigen.

Hij was bevriend met Sint Mélaine, bisschop van Rennes († 530; feest 6 november) en stond op goede voet met koning Childebert († 558). Reeds tijdens zijn leven werd Aubin al beschouwd als een heilige. Dat wordt onderstreept door de wonderverhalen die over hem de ronde deden. Zo zou hij een meisje van adellijke afkomst te hulp zijn geschoten, toen zij vanwege haar uitzonderlijke schoonheid de begeerte van koning Childebert had gewekt en deze haar had laten opsluiten. Etheria heette zij. Zij was afkomstig uit het plaatsje Douillé vlakbij Angers. Albinus ging er meteen op af en sommeerde dat zij onmiddellijk in vrijheid moest worden gesteld. Een van de soldaten verzette zich daartegen en begon ontzettend tegen de man Gods te vloeken. Maar hij hoefde de onverlaat slechts in zijn gezicht te blazen of  die viel onmiddellijk dood neer.

De verteller wil hiermee onderstrepen dat de heilige zo vervuld was van Gods kracht dat hij zelfs kon beschikken over leven en dood van zijn tegenstrevers. Toch is dit een bedenkelijke legende. Uit het evangelie weten we dat God niet uit is op de dood of zelfs de doodstraf van zondaars, maar op hun bekering ten leven.

De koning zelf was intussen zo geschrokken van deze dingen dat hij van Etheria afzag, echter wel een geldelijke vergoeding eiste. Die betaalde de bisschop uit eigen zak.

Bij een andere gelegenheid werd hem een gestorven jongetje voor de voeten gelegd. Volgens sommigen heette hij Alabaudus; anderen zeggen Malabodus. Op zijn gebed bracht Albinus hem tot het keven terug.

In het maatschappelijke leven was hij vooral actief op regionale bisschoppenconferenties die allerhande kwesties moesten oplossen. Zo toonde Aubin zich tijdens het concilie van Orléans in 541 onbuigzaam op het stuk van de incest. In die tijd was het bepaald niet ongebruikelijk dat hogere heren een huwelijk aangingen met hun zus of dochter; ook moeders van adel trouwden niet zelden met hun bloedeigen zoon: dat had vooral te maken met het feit dat men dan de bezittingen niet hoefde op te delen en in één hand bleven. Uit angst voor mogelijke represailles zwegen de meeste bisschoppen hierover, maar Aubin klaagde deze misstand aan. Het deed de mensen kwaad. Aan zijn omgeving vertrouwde hij eens toe dat het waarschijnlijk met hem net zo zou aflopen als met Johannes de Doper; over hem immers vertelt het evangelie dat hij deze zelfde misstand aanklaagde bij koning Herodes en dat hem dat de kop kostte; letterlijk (Markus 06,14-29). Maar intussen wist hij door zijn moed te bewerken dat de Gallische bisschoppen incest officieel als een kwaad bestempelden dat, wanneer men zich eraan bezondigde, automatische excommunicatie uit de geloofsgemeenschap met zich meebracht.

Hij stierf op 1 maart 550 en werd op last van koning Childebert zeven jaar later bijgezet in een basiliek die speciaal voor dit doel was gebouwd. Deze vormde de basis van een bloeiend klooster dat naar hem werd genoemd, Saint-Aubin.

In zijn boekje De Glorie van de Belijders schrijft Sint Gregorius van Tours († 594; feest 17 november):

‘Onlangs heeft de priester Fortunatus (= Venantius Fortunatus: † 610; feest 14 december) een boek geschreven over het leven van de belijder Albinus. Daarin toont hij aan dat deze door de genade van zijn verdiensten wonderen bewerkt op zijn graf. Toen zijn feestdag aanbrak, werd er een lamme man, zonder enige macht in zijn ledematen, op een wagentje de kerk in gereden tot voor het venster in de apsis; daar lag het heilig gebeente begraven. Hij viel in slaap en zag een man naar zich toe komen die hem zei: “Hoe lang slaap je al? Of wil je niet genezen worden?” De verlamde man antwoordde: “Ik wou dat ik het verdiende genezen te worden.” De man  zei: “Als je de klok hoort luiden voor het gebed van de terts (= negen uur in de morgen), moet je onmiddellijk opstaan en de kerk binnengaan waar je naartoe bent gekomen. Want op dat uur zal de gezegende Martinus († 397; feest 11 november) de kerk binnenkomen in gezelschap van Albinus. Na een kort gebed gaat hij dan door naar zijn feest in Tours.

Werd Sint Maarten in het middeleeuwse Tours ook gevierd op een dag  in het voorjaar?

Als je daar op dat moment bent, zul je genezen worden.” De man aarzelde niet en naderde tot Sint Albinus’ tombe, zodra de klok klonk. Toen de monniken een Lofzang uit de psalmen van David begonnen te zingen werd de kerk van Sint Albinus vervuld van een zoete geur. De voeten van de man kregen kracht en hij stond op, genezen en wel. De hele omgeving waar de heilige wordt vereerd verzekert dat velen – dus niet een paar – hiervan getuigen waren. Ook een vrouw uit het dorpje Crû, die van haar geboorte af blind was, riep de naam van Sint Albinus aan en kreeg op zijn feestdag haar gezichtsvermogen terug.’

[GTC.1988p:98]

Verder wordt van hem verteld dat hij de Bretonse stad Guérande te hulp kwam, toen ze door de vikingen werd bedreigd. Hij verscheen aan de hemel als een strijder te paard en joeg de vijand zoveel schrik aan dat ze op de vlucht sloegen. Sindsdien is hij de patroonheilige van de stad.

Afgebeeld

Hij wordt afgebeeld als bisschop (mijter, staf, tabberd), met slachtoffers van bezetenheid aan zijn voeten.

Bronnen

[Aut.1986»Albin; DSB.1979p:33; Ere.1654p:214; Gby.1991p:75.293.516.521; Gri.1974p:166; GTC.1988p:98; Gué.1880/3p:83vv; Lin.1999; Lo1.1837p:139; Mdl.1964p:64(zegent hostie); Pch.1966:33; Pra.1988p:26kop); Rld.1963; Dries van den Akker s.j./2013.08.07]

© A. van den Akker s.j.

SOURCE : https://www.heiligen.net/heiligen/03/01/03-01-0550-albinus.php

Sant'Albino di Montepulciano, chiesa di Sant'Albino, Facciata


Albinus von Angers

französischer Name: Aubin

Gedenktag katholisch: 1. März

Übertragung der Gebeine ins Kloster Lézat-sur-Lèze bei Rieux-Minervais nahe Toulouse 1621: 5. April
Niederlegung der Gebeine: 11. Juli (?)

Übertragung der Gebeine: 27. August, 25. Oktober

Name bedeutet: der Weiße (latein.) oder: edler Freund (althochdt.)

Bischof von Angers, Bekenner

* um 469

† 554 (?) in Angers in Frankreich

Albinus war Augustiner-Chorherr bei Angers. 504 wurde er Abt im Kloster Tincillacense in Westfrankreich - möglicherweise das heutige Guérande bei Nantes oder auch das heutige Théhillac bei Nantes - und um 529 Bischof von Embrum / Angers. Er stellte die religiöse Zucht in seiner Diözese wieder her und wurde durch Wundertaten bekannt. 538, 541 und 549 nahm er an den Synoden in Orléans teil.

Schon Gregor von Tours kannte Albinus' Verehrung in der Basilika in Angers, die ihm 556 geweiht wurde. Im Mittelalter breitete sich die Verehrung in Frankreich, England, Deutschland und in Polen aus. Seine Lebensgeschichte verfasste Venantius Fortunatus.

Patron der kranken Kinder; bei Blindheit und Keuchhusten

Bauernregeln: Regnet's stark an Albinus, / macht's dem Bauern viel Verdruss!

Albin Regen / kein Erntesegen.

Wenn es an St.Albin regnet, gibt es weder Heu noch Stroh.

Autor: Joachim Schäfer - zuletzt aktualisiert am 13.09.2021

Quellen:

• Erhard Gorys: Lexikon der Heiligen. dtv, München, 1997

• Otto Wimmer, Hartmann Melzer: Lexikon der Namen und Heiligen, bearb. u. erg. von Josef Gelmi. Tyrolia, Innsbruck, 1988

• http://www.bauernregeln.net/maerz.html

• Lexikon für Theologie und Kirche, begr. von Michael Buchberger. Hrsg. von Walter Kasper, 3., völlig neu bearb. Aufl., Bd. 1. Herder, Freiburg im Breisgau 1993

• Jean Le Boyer: Notices sur les villes et les principales communes du département de la Loire-inférieur. L'imprimerie de Forest, Nantes 1825

korrekt zitieren: Joachim Schäfer: Artikel Albinus von Angers, aus dem Ökumenischen Heiligenlexikon - https://www.heiligenlexikon.de/BiographienA/Albinus_von_Angers.htm, abgerufen am 1. 3. 2023

Die Deutsche Nationalbibliothek verzeichnet das Ökumenische Heiligenlexikon in der Deutschen Nationalbibliografie; detaillierte bibliografische Daten sind im Internet über http://d-nb.info/1175439177 und http://d-nb.info/969828497 abrufbar.

SOURCE : https://www.heiligenlexikon.de/BiographienA/Albinus_von_Angers.htm

Voir aussi : http://hodiemecum.hautetfort.com/archive/2008/03/01/1er-mars-saint-aubin-eveque-d-angers-confesseur-d-une-renomm.html